Tekstiler og miljø (bearbeidet svensk tekst)

Innledning
Knapt noen produksjon og varehandel er så internasjonal som den tekstile.  Fra fiberproduksjon i et land, spinning i et annet og veving og strikking i et tredje, kan materialet sendes til ytterligere et annet land for å videre bearbeiding og konfeksjonering – for så å sendes til nok et land for salg og bruk, før det kanskje skipes tilbake til den tredje verden som bruktklær.

Ca. 45 % av vår tekstilimport kommer fra land i den tredje verden.  Den viktigste handelspartneren er allikevel andre EØS-land. Fibrenes opphav er imidlertid ofte i den tredje verden.

Den fremste og største miljøpåvirkningen forårsakes ofte av anvendingen av kjemikalier, mange ganger både miljø- og helsefarlige. I for eksempel bomullsproduksjon; bomull regnes som verdens mest sprøytede plante; forekommer fortsatt DDT som bekjempingsmiddel og fenoksisyrer som avløvningsmiddel (Kilde: World Agrochemical).  Kjemiske plantevernmidler blir benyttet på alle konvensjonelle bomullsmarker. Ca. 25 % av verdens plantevernmidler blir anvendt i bomullsproduksjonen, som kun utgjør ca. 5 % av verdens samlede dyrkningsareal (Kilde: Nielsen, K.D. 1998, Miljødokument, tekstiler, for Grøn Information, Foreningen til Fremme af Bæredygtigt Design og Pesticide Action Network (PAN), Danmark). Produksjon av bomull krever 7.000 - 29.000 liter ferskvann pr kg bomull (Kilde: Environmental Assessment of Tekstiles, Miljøstyrelsen i Danmark, 1997/ The impact of fresh water resources and ecosystems, WWF). Bomull er den mest dominerende fibertypen, og dekker knapt halvparten av verdens fiberbehov. 

Materialfakta og miljøpåvirkning
Tekstiler kan bestå av en mengde ulike materialer. To hovedgrupper er naturfiber og kunstfiber (syntetiske fiber).

Naturfiber: De vanligste naturfibre er bomull, lin, hamp, kokos, ull og silke. Bruken av helse- og miljøfarlige kjemiske sprøytemidler ved fremstilling av bomull, lin og ull (dvs behandling av både sauen og klippet ull) har stor miljøpåvirkning, og har dessuten følger for menneskers helse blant dem som håndterer kjemikalier. Likeså er bruken av kunstgjødsel, vann og energi stort. Ytterligere et aspekt som kan anses negativt, er at tekstilplantene konkurrerer om de samme jordbruksområder som kan brukes til matproduksjon. Nedbrytning av lin og vasking av ull er prosesser som kan føre til store miljøpåvirkninger gjennom utslipp til vann og luft.

Kunstfiber: Kunstfiber omfatter blant annet polyester, polyamid, akryl, polyuretan, men også regenererte cellulosefibrer (bl.a. viskose). Til framstilling av ulike cellulosebaserte fiber brukes trevirke som opprinnelig råvare. Prosessen kan lede til store utslipp av oksygenforbrukende stoffer til vann, og cellulosemassen er ofte bleket med klor. Når det gjelder produksjon av syntetiske fiber, som polyester og polyamid, er disse fremstilt av fossil mineralolje. Denne råvaren er en ikke-fornybar ressurs, men tekstilproduksjonen utgjør i dag en svært liten del (2-4 %) av det totale forbruket av mineralolje i verden. Et stort antall tilsetningsstoffer brukes i produksjonen; under spinningen brukes bl.a. tensider, spinnoljer, smøre- og flammehemmende midler og løsemidler.

Under er angitt forbruk av forskjellige tekstiltyper i EU i 1998

^*) Inkluderer bl.a. viskose, modal, acetat og lyocell

Kilde: Kjemikalier i tekstiler, Miljøprosjekt nr. 534/2000, Miljøstyrelsen

Tilvirkningen: Under tilvirkningen fra fiber til ferdig tekstil gjenomgår materialet ulike prosesser som i varierende grad er miljøbelastende. Under spinning/vevning av syntetfiber brukes spinne- eller strikkeoljer som kan være tungt nedbrytbare og inneholde høyaromatiske hydrokarboner (ofte kreftframkallende). Ulike biocider (antimuggmiddel, konserveringsmiddel mm) samt varpklister og ulike tensider (fuktemiddel, mykgjørere mm) brukes, og disse kan være tungt nedbrytbare og inneholde stoffer som er bioakkumulerbare.

Behandling av ferdig produkt: Bearbeidingen omfatter våtbehandling, dvs vasking, avklistring, mercerisering (behandling av bomull som øker glansen, styrken, samt forbedrer fargeopptaksevnen), bleking, farging og trykking. Etterbehandling gjøres med ulike spesialkjemikalier for å oppnå egenskaper som strykefrihet, krøllfrihet, smussavstøtende, flammehemmet, krympefri, osv. Ett klesplagg kan være behandlet med en rekke ulike kjemikalier.

For å gjennomføre disse prosessene behøves ulike hjelpekjemikalier. Dette er til dels slike som ikke tas opp i produktet, men slippes ut med avløpsvannet, dels kjemikalier som er ment å feste seg til tekstilet, for eksempel fargestoffer og flammehemmingsmiddel. I mange tilfeller er disse hjelpekjemikaliene ikke bare miljøbelastende; negative helseeffekter som allergi og hudirritasjoner kan også forekomme, eller de bidrar til at plagget avgir formaldehyd eller får store PH-variasjoner.

Fargeprosessen er omfattende for alle tekstilslag. Ulike kjemikalier og andra tilsetningsstoffer bidrar til for eksempel å forenkle fikseringen eller gjøre fargen vaskebestandig eller fargefast. Fargestoffer inneholder dessuten ofte metaller og arylaminer. Arylaminer er nedbrytningsprodukter av azo-fargestoffer (mest kjent er benzidin) og en del er vurdert å være kreftfremkallende. Disse stoffene kan fortsatt finnes i det ferdige tekstilet/ferdige plagget, og man vil eksponeres for dem når man har på seg plagget eller sover i slikt sengetøy. Risikoen øker sannsynligvis ved svetting. Det er i Norge forbud (i begrensningsforskriften) mot å omsette klær som kan komme i langvarig kontakt med hud dersom de inneholder azofargestoffer som kan brytes ned til nærmere angitte arylaminer i påvisbare mengder (30 ppm). Syntetfiber farges etter andre metoder enn naturfiber og krever hjelpemiddel av for eksempel klororganiske bærestoffer (carriers). Ved farging av ull, silke og lær brukes ofte kromsalter ved for- og etterbehandling av fargestoffene.

Behovet for flammehemming er ikke like stort for syntetiske materialer som for bomull. De fleste syntetfibrer er lettantennelige, men slokner som regel raskt og smelter. Bomull er derimot vanskeligere å antenne, men brenner til gjengjeld lenger og mer fullstendig. Ull er i prinsippet flammebestandig – ull kan klare test med glødende sigarett uten å begynne å brenne - men ekstra flammehemming tilsettes i noen tilfeller. Lin brenner omtrent på samme måte som bomull (om ikke enda bedre). Men flammehemming av lin skjer ikke så ofte, fordi strukturen forstyrres og rive- og slitestyrken forringes.

Gjennom bevisst å forebygge brannrisiko og tilpasse tekstiler og møbler, kan behovet for flammehemming av tekstilene minskes. Et flammehemmet produkt er ikke ubrennbart, kun vanskeligere å antenne. Røyken som oppstår ved brann i et slikt produkt, kan være giftigere og gi mer besvær enn røyken fra brann i et ubehandlet produkt. Bromerte flammehemmere (det finnes et 70-talls som er kommersielt tilgjengelig i verden) og klorparafiner mistenkes å kunne skade forplantningen, nervesystemet og immunforsvaret, samt akkumuleres i næringskjeden. De likner miljøgiftene PCB og DDT. Innholdet av flammehemmere i morsmelk er i dag 50 ganger høyere enn for 25 år siden. Flammehemmere som er lagt på tekstiler og ikke er bundet til materialet, kan lettere frigjøres fra tekstilet, for eksempel ved vask. Bromerte flammehemmere er stort sett borte i norskproduserte varer, men kan forekomme i importerte varer.

Ulike nitrogen-/fosforforbindelser brukes som alternativ til bromerte stoffer. For eksempel kan bomull gis en vaskebestandig flammehemming gjennom behandling med fosfoniumforbindelser (for eksempel ”Pyrovatex” og ”Proban”), og polyester kan ha innbygget flammehemming i fiberen (for eksempel ”fosfolan” som inngår i Trevira CS). Det finnes dog undersøkelser som viser at det kan finnes visse miljø- og helserisiki selv med disse stoffene. Aramid (Kevlar, Nomex) oppfyller flammehemmingskrav uten kjemisk behandling og er dessuten vaskebestandig.

Stoppede møbler brannhemmes ofte med SMHR-skum (Combustion Modified High Resistent) som inneholder melamin, og er ut fra miljøsynspunkt et bedre valg enn bromerte flammehemmere.

Det er forbudt å omsette klær og sengeklær som kommer i kontakt med huden dersom de er behandlet med visse flammehemmere (TRIS, TEPA, PBB) som er kreftfremkallende.  Norsk tekstilindustri har begrenset bruk av bromerte flammehemmere, og det finns ingen produksjon i Norge. Importen er derimot betydelig (brannhemmet tekstil eller brannhemmingsmiddel).

EU arbeider for et totalforbud av to (ev tre) typer av PBDE fra år 2003/04.

På kontorer, barnehager, klasserom og mindre forsamlingslokaler etc kreves ikke flammehemming på tekstilene, stoppede møbler og annen løs innredning (som oftest har man god kontroll i et slikt rom). Eksempel på lokaler der høye krav stilles på den løse innredningen er helseinstitusjoner, restauranter, større forsamlingslokaler, hotell etc.

I korridorer og rømningsveier kreves flammesikkerhet, spesielt på hengende tekstiler. Med fordel kan man søke å unngå stoppede møbler og større hengende tekstiler på slike steder. (Kilde: Räddningstjänsten, Sverige)

Formaldehyd er et stoff som ikke har noen alvorlige miljøeffekter, men kan forårsake alvorlige helseeffekter og kontaktallergi. Formaldehyd er et restprodukt som forekommer i flere trinn av prosessen som krøllfribehandling og farging, men kan også tilsettes som konserveringsmiddel. Formaldehyd kan lett vandre mellom tekstiler som henger i kontakt med hverandre. Det er i Norge grenseverdien for formaldehyd i enkelte typer tekstiler. Öko-Tex, EU-blomsten og Svanen stiller også krav.

Ftalater brukes bl.a. som bærestoff (carrier) ved farging, og som mykgjørere for syntetiske fibrer. Ftalater forekommer også som innblanding i PVC. Et ftalat, DEHP, har vist kreftfremkallende effekt i dyreforsøk med gnagere, men IARC, FNs internasjonale kreftforskningsorgan (autoritet med stor tillit), har vurdert at DEHP på grunn av virkningsmekanismen ikke er kreftfremkallende for mennesker. Både DEHP og DBP er klassifisert som reproduksjonsskadelige. Til tross for at tilførselen av ftalater til miljøet fra tekstiler er lite i forhold til andre kilder, anser den svenske Kjemikalieinspeksjonen at ftalater, først og fremst DEHP, skal unngås i tekstiler.

Impregneringsmiddel: Her brukes ofte fluorkarboner, som for eksempel PFOS og PTFE (Teflon). PFOS er nå forbudt i USA ifølge en frivillig avtale med EPA. EU overveier det samme. 3M er den eneste produsenten i verden av PFOS, og selskapet sier at stoffet i prinsippet er utfaset. Kunnskapen om disse stoffene er begrenset. Silikoner er en annen stoffgruppe for liknende formål. Smussavvisende tekstiler kan være impregnert med fluorkarboner eller silikoner. Disse er dårlig undersøkt ut fra miljøsynspunkt, og bør i følge forsiktighetsprinsippet unngås.

Pustende membraner (f.eks. Gore-Tex), som slipper ut svette, men stopper inntrenging av regndråper, er vanligvis basert på fluorkarboner. Klær med slike membraner skal derfor ikke behandles som vanlig avfall.

Antibakterielle tilsetninger (bl a triclosan (triklorhydroksifenyleter) eller tributyltinnforbindelser): Disse stoffene er bakteriedrepende. Triclosan er vurdert som miljøskadelig og meget giftig for vannorganismer (R51). Stoffene finnes i en mengde produkter i dag, bl a strømper, tannkrem og oppvasksvamper, og trenden er at bruken øker. Triclosan er et såkalt predioxin, noe som bidrar til å danne dioxin ved forbrenning. Dioxin er et meget giftig stoff og man frykter at spredningen av dioxin øker når bruken av Triclosan øker. Dessuten kan bakteriestammer bli resistente og allergier øke. I de aller fleste produkter er det helt unødvendig å ha et bakteriedrepende stoff. I følge EUs biociddirektiv (98/8/EG) fra år 2000 innføres felles regler for hvilke biocider som skal tillates i kjemiske og andre produkter.

Metaller. Kadmium kan ikke lenger brukes som fargestoffer i henhold til begrensningsforskriften. Kadmium er vurdert som miljøfarlig. Krom forekommer i visse farger. Stoffet er klassifisert som allergi- og kreftfremkallende og vurdert som miljøfarlig. Kvikksølv kan forekomme som forurensning i tekstiler, trolig stammer det fra plantevernmiddel benyttet under dyrkingen. Behandling av telt og presenninger kan ha skjedd med fenylkvikksølv. Kvikksølv (og kvikksølvforbindelser) er klassifisert som meget giftige, er bioakkumulerbare og vurderes som miljøfarlige. Andre stoffer med negativ miljø- og helseeffekt er eksempelvis organiske løsemidler, pentaklorfenol og PCB. Tilbehør i klær som nikkel i glidelåser og gummi (latex) i strikk kan gi opphav til allergier.

Hovedkilde til denne teksten: AB Svenska Miljöstyrningsrådet (www.miljostyrning.se)